A KidStory

(Eller: Drømmen som ble til virkelighet - og vel så det)

Da Trøndelags triveligste TV-tryne, Tore "på sporet" Strømøy, fikk trommet sammen Trondheimsbandet The Kids etter nesten 15 års dvale - begynte det å skje ting. Det tok ikke mange tikkende sekunder etter at det norske folk hadde fordøyd et nytt suksessprogram med minnerik pop og tårevåte gjenforeninger, før bandmedlemmenes mobiltelefoner begynte å kime like hyppig som røykvarslersignalene på et ungdomsskole-toalett. Det var klart at The Kids fortsatt har den samme, magiske tiltrekningskraft på det norske folk som bandet hadde det i 1980.
Forespørsler om godt betalte spillejobber tikket inn på vanligvis svært så makelige laserskrivere - der antallet tilbud bare ble overgått av bandmedlemmenes vantro blikk og oppgitte sukk: Nei, vi skal ikke ut på turne, vi tror bestemt ikke at vi skal påta oss noen spillejobber i 1996, klart vi er villige til å tenke over det, sannsynligvis blir det nok en del spillejobber, ja! Klart vi skal ut på vegen med The Kids - er det noen tvil om det ? Mikrofoner og pyroeffekter ble hentet frem fra skapet, gamle minner ble fornyet, ja selv mamma snek seg i smug opp på loftet, åpnet Amerika-kofferten og blåste støv av sin gamle The Kids-cap, og et helfigurs fargebilde av Torstein Flakne. Den oppvoksende X-files generasjon, som er vel bevandret uti slagord som "Du tror det ikke før du får se det", skal vite at historien om "The Kids" langt overgikk usannsynligheten i torsdagenes X-filesepisoder. De bør også vite at en foreldregenerasjon som rådigget fem platinablonde trøndere først på 80-tallet ikke kan ha vært så forbasket ukuule som en stor prosent av avkommet deres i dag så blygeslsøst hevder. Ett av bevisene på dette holder du nå i neven, for denne Greatest Hits-samlingen, (med nogo attåt), er også et resultat av Strømøys TV-gjenforening av et band som i sin tid skapte Beatles-liknende tilstander i norske bygder, byer og tettsteder. Mine damer og herrer, musikkelskere og Kids-fans før og nå: Her er historien om tilfeldighetenes spill, om besluttsomhet og berømmelse, om Norges første musikkvideo, om ville jenter foran scenen, suksess i Sverige, vannstoff og andre blekemidler for gjenstridig trønderhår, og sist men ikke minst om fan-post som var så sterkt parfymert at Postverket måtte oppbevare fan-brevene utendørs i friskluft. Kort sagt: Historien om The Kids. er vanskelig å tro, selv om du både får høre - og se det

Profeter

Dersom det er en grad av sannhetsgehalt i utsagnet om at " ingen blir profeter i sitt eget land", ja da er The Kids fenomenet som bekrefter regelen. Lite visste trommeslager Ragnar Vigdal om at han skulle skape norsk musikkhistorie da han en ettermiddag henvendte seg til en blakk og loslitt rocker på Kanalen Musikk-cafe i Trondheim. Året var 1979, og bandet han representerte var Harvest. En kvintett i akkutt beit for gitarist. Den senere så kjente frontfiguren i Stage Dolls, Torstein Flakne, skulle på skoletur til Benidorm, og bandet hadde vært lettsindig nok til å ta på seg flere spillejobber, selv i Flaknes fravær. Subway Suck-vokalisten Dag Ingebrigtsen var det som ble tilsnakket av Ragnar Vigdal, med en forsiktig forespørel om han ikke kjente noen som kunne spille gitar. I dag beskriver The Kids' ubestridte frontfigur episoden på følgende måte: - Hvor mye kan vedkommende regne med for en slik spillejobb? Svaret - 500 kroner - lød som musikk i ørene mine. Så mye penger hadde en stakkars rocker fra trondheim aldri hatt i lomma. - Jeg tar jobben selv, var beskjeden som Dag Ingebrigtsen ga en takknemlig Harvest-trommeslager, og samarbeidet Ingebrigtsen/Flakne var et faktum.

Samme drømmer

Uten å være klar over det hadde Ingebrigtsen havnet i samme gruppe som Torstein Flakne. En person som var like interessert i musikk som ham selv: En drømmer som sto foran speilet på gutterommet i Melhus, med de samme vyer og planer som Dag Ingebrigtsen to mil unna. Flakne gjorde det allerede brukbart som gitarist i Harvest, et populært navn på festplakater i Midt-Norge. Dag var - på sin side, vokalist i Subway Suck. Kritikerrost og ganske så heavy konsertband, med få spillejobber. To individer med de samme drømmer møttes - og søt musikk oppsto - men det var ikke før året etter at ting virkelig skulle begynne å skje - Det var egentlig en trist historie det hele, forteller Dag i dag - 16 år senere: - Jeg møtte optimistisk opp i et lydstudio i Trondheim for å starte innspillingen av Subway Sucks studio-album nummer to. Der ble jeg møtt av gråtende musikere, som fortalte at plateselskapet hadde brutt kontrakten. Det ble ingen plateinnspilling, og det var en gjeng deprimerte trøndermusikere som slukøret gikk hver til sitt. Hva ville nå skje med Dags drømmer om en tilværelse som popstjerne - og idol?
De ti bud
Man kan si hva man vil om den godeste herr Ingebrigtsen, senere medlem av TNT og direktør i sitt eget juleshow, men pessimist er han ikke. Allerede dagen etter samlet han troppene til musikermøte, og som den reneste Moses presenterte han ti bud som nesten skulle gå i profetisk oppfyllelse før året var omme:

1. Harvest skal skifte navn
2. Musikerne skal bleke sitt hår i sitt ansikts sved
3. Førsteplassen i Trøndersk Mesterskap for rockeband skal erobres
4. En hit-låt skal komponeres
5. Platekontrakt skal bli underskrevet i nær fremtid
6. Bandet skal vinne NM i rock
7. Bandet skal erobre Norsktoppen
8. Europatoppen skal bestiges
9. Musikken skal ledsages av et mega-show som ingen har sett maken til
10.Bagateller som jobb og skole må droppes til fordel for vitigere ting.

Om dette var Ragnar, Torstein, Dag, Arild "Sammy" Samstad og Svein Morten Lunde skjønt enige. Kjemien stemte Kjemien klaffet over all forventning da Torstein Flakne og Dag Ingebrigtsen møttes for å lage låter som skulle sikre dem seier i "Trøndersk" det året, men mange var skeptisk til The Kids.
Noen kjente toppmusikere startet til og med et band med navnet Tizz, som oversvømmet byen med reklameplakater med påskriften "Tizz ain't no Kids", men vi nølte ikke et øyeblikk med å produsere flygeblader som konstaterte at The Kids ain't no Tizz - snarere tvert imot. Midt oppe i haugen av nykomponerte sanger dukket også "Forelska i lærer'n" opp fra det tomme intet. Det fjerde bud var et faktum, det skjønte både Flakne og Ingebrigtsen: En hit-låt var født. Like etter var også seieren i "Trøndersk" et faktum, og det gjensto bare åtte bud som måtte oppfylles. The Kids var allerede godt i gang.

Platinablondt

Det vil føre for langt å gå i detalj omkring smertefull bleking av hår, teatralsk innøving av scenisk henging i beste Alice Cooper - stil, blødende gitarfingre og lukten av fotsvette i øvingsrommet "Verdensrommet" i kjelleren på en Folkehøyskole i Melhus, men vi oppsummerer begivenhetene på følgende konsise måte: Four Jets-bassist Arnt Pettersen fikk laget demo med "Forelska i lærer'n", et stykke musikk som CBS' norskavdeling ble like forelsket i - som hovedpersonen i teksten ble det i lærern. Navnekonkurranse ble utlyst - og en musikerkollega fra bandet Candy ble en flaske whiskey rikere for sitt forslag om Kids, med eller uten The foran. Konsertarrangør Tore Lande foreslo DIO, men Dag Ingebrigtsen syntes at betegnelsen mest av alt minnet om diabetikerbrus - og avsto. Vår kjære leser med musikkunnskapene noen lunde i behold, vet selv hvilken status dette bandet oppnådde to år senere, da Rainbow og Black Sabbath-vokalist Dio gjorde bandnavnet til sitt eget. Siden var vegen ikke lang til frisøren og smertefull omgang med ufortynnet oppløsning av sterkt hårblekingsmiddel. Velvillige banker ytet velvillig bistand til personlige lån som ble benyttet til innkjøp av lys, lyd og røykutstyr, og hoderystende naboer trodde Kids var gått av skaftet. - Da produsent Rune Nordal tok imot oss i studio i forkant av innspillingen til suksessalbumet "Norske Jenter", gjorde han det klart at han ikke likte The Kids, og at han skulle spise hele studio dersom albumet solgte til sølv. Ettertiden viste et salg til platina - og mer enn 100 000 eksemplarer - og det bare av den norske utgaven av albumet, som også ble spilt inn på svensk og på engelsk.

Laget video

TV-programmet Zikk Zakk hadde så smått gitt norsk ungdom et innblikk i musikkvideoens spede barndom, og dette var grunn god nok for Dag , Torstein og de andre medlemmene i The Kids til å lage billedfølge til hit-singelen sin. Plateselskapet nektet å betale, men den utrettelige trønderkvintetten tok opp et nytt banklån på 10.000 kroner. Dreieboka skrev de selv, og en mann som hadde kamera ble kontaktet. Jobben tok to dager, og den lykkelige videokameraeieren ble 10 000 kroner rikere. Tore Hansen og Dag Spantell fra NRK kom i ens ærend til rockeklubben Cats i Verdal for å se gruppa live og bestemte seg for å kjøre filmsnutten i Zikk Zakk. Velvilligheten kostet dem begge jobben, fordi ledelsen mente at produktet var for dårlig. Plateselskapet nektet fortsatt å finansiere videoen, men Kids-hysteriet eksploderte. Landets første popvideo var et faktum, selv om et band fra Bergen 15 år senere kommer drassende med noen amatøropptak som de hevder er innspilt tidligere. Det er lov til å prøve seg

Resten er historie.

"Forelska i lærer'n" gikk rett inn på VG-lista - hvor den ble liggende øverst i over ett år. Honoraret for en 40-minutters spillejobb steg til 40 000 kroner med alle utgifter dekket, og The Kids leide Veslefrikk Kino i Oslo for å sjarmere pressen i senk. - Folk trodde at The Kids var en liten del i et stort maskineri, men i virkeligheten var vi hele maskineriet, forteller Dag ubeskjedent. Etter suksessen på Veslefrikk kom bandets medlemmer på den genistrek å leie kinosaler i 44 norske byer og tettsteder, hvor det ble avholdt like mange konserter på 48 dager. Bandet arrangerte selv, kjøpte ny buss, og firedoblet platesalget før året var omme. Da viste turnekalenderen ikke mindre enn 360 spillejobber, et tall som ble så høyt fordi trønder-kvintetten ofte kjørte to daglige show - det første med fri aldersgrense.

Lille Norge

Etterhvert fikk også internasjonale platedirektører øynene opp for det store bandet fra det lille Norge, som solgte flere plater på hjemmebane enn verdenslanserte Olivia Newton John med sin Xanadu. Det vanket hoderystende undring og ukvemsord på telefonen fra London, og snart kom sjefene for - ved selvsyn - å konstatere Beatles-liknende tilstander både under og etter konserten i Engen Kino i Bergen. Hysteriet var så fullkomment at Brannvesenet måtte ta ibruk høytrykkspylere for å holde fansen på behørig avstand fra hotellet. Bandets medlemmer hadde vært lettsindige nok til å vinke til "massene" fra balkongen. "Forelska i lærer'n" solgte dobbelt så mye i nabolandet Sverige, som den gjorde her hjemme. I 1981 ble det fem ukers folkeparkturne i regi av Ema Telstar - Skandinavias største bookingbyrå på den tida, og med en ikke ukjent Thomas Ledin som support. Folket jublet, mens Ekspressens kritiker vendte tommelen ned for tidenes norske suksess i Sverige: "Forbjuda skiten!" var hans mening om Norges bidrag til svensk kultur, men svenskene overså småligheten. Tilskuerantallet var ofte på mellom 20 000 og 25 000 besøkende ved slike anledninger - og snart ble albumet utgitt på engelsk. For Dag var det en personlig triumf at bandet passerte både Paul Mc Cartney og Status Quo på Europatoppen, for sistnevnte gruppe var spesielt en av herr Ingebrigtsens personlige favoritter.

Parfymert

Senere ble det nytt album - "Sønner av Norge", og etterhvert hadde fan-klubben på Melhus i Trøndelag 100. 000 medlemmer. Brevene var så sterkt parfymert at Postverket måtte lagre dem under åpen himmel, og The Kids beskjeftiget åtte deltidsansatte sekretærer som ikke gjorde mer enn å svare på brev til krampa tok dem. I kjølvannet til kvintetten fra Melhus oppsto det etterhvert en hel pop-industri, med T-skjorter, fotos , buttons og caps i et antall som ingen hadde sett maken til, men så: Like fort som bandet hadde oppstått, så forsvant The Kids inn i det tomme intet. Verneplikten hadde innhentet de platinablonde yndlingene, som valgte å oppløse bandet framfor å ansette vikarer. The Kids var historie - men ikke NÅ lenger. I disse dager er det igjen klart for mer enn 30 spillejobber med tenåringsidolene fra 80-tallet. Vi kan ikke garantere at håret er like blondt, og midjene like smekre som den gang da, men at Dag & Co. kommer til å kaste seg over totalt forsvarsløse konsertgjengere med samme glød som før, ja - det er vi ikke et øyeblikk i tvil om. Det er nok mange som vil være med både Dag - og de andre medlemmene i The Kids - hjæm i natt, som herr Ingebrigtsen så poetisk uttrykker det i sin nye sang. (Johan Svendsen)

THE KIDS

Ragnar Vigdal (trommer)
Gravferdskonsulent som grov ned trommestikkene for godt etter at han overtok familiefirmaet. En meget musikalsk trommeslager som - i følge Dag Ingebrigtsen - ikke slår, men spiller slagverk.

Dag Ingebrigtsen (vokal)
Vokalist i Subway Suck, Harvest, The Kids, og senere TNT og TinDrum. Stolt direktør for eget juleshow, og bl.a. har gitt ut soloalbum under eget navn. Dessuten den stolte pappa'n til Tommy med samme etternavn, verdens beste skihopper.

Torstein Flakne (gitar)
Frontfigur i Stage Dolls, og en musiker som har medvirket på platene til de fleste artister som betyr noe her til lands. Morten Harket og DumDum Boys er blant de mange som har benyttet seg av hans talenter. Flakne er en kjevhendt musiker som spiller gitar med høyre hånd, og som har absolutt gehør. Han har også gitt ut soloalbum under eget navn, og har - sammen med Dag - skrevet kjente hits som Rosenborgsangen og Sha-boom-slageren Don't Steal My Heart Away.

Arild "Sammy" Samstad (keyboards)
Økonomisk rådgiver hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, som spiller alt med tangenter. Tidligere medlem av det legendariske Lennart - The Beat Band. Har nå stor suksess som pianoentertainer.

Svein Morten Lunde (bass)
Lydtekniker med eget utleiefirma innen lyd og lys, som bl.a. var lydmann i Dag Ingebrigtsens gamle gruppe - TNT. Sluttet å spille bass da instrumentet ble stjålet under et nachspiel på Royal Garden, men har gått til innkjøp av nytt instrument i anledning den forestående Kids-turneen.- THE END

DAG's Hjemmeside * The Kids Hjemmeside